Ord fra Oven mark II

Jeg har lagt blogging på hylla ganske i noen år, grunnet foruroliggende lite evne til å formidle allslags ubekvemligheter og inntrykk. Kort sagt: manglefull evne til å utrykke inntrykk. Kanskje man ikke har hatt sterke nok inntrykk eller sterkt nok ønske om å utrykke inntrykk.

Idag endret dette seg til:

Alternativ 1: det bedre

Alternativ 2: det verre

Alternativ 1 hvis denne bloggen forårsaker enn forringelse i mitt og andres liv. Alternativ 2 hvis bloggen forårsaker en reduksjon av lykke og livsglede hos forfatteren og publikumet hans, som akkurat nå vil si: 1 person. Nemlig forfatteren selv. I lengden må nok dette måles i diverse sosiologe og antropologiske måleenheter.

Så jeg gir det en sjangs, med fare for å skape lite berikelse og glede for andre mennesker enn en selv. Men forfatteren tror at forfattere generelt skriver for seg selv, og i så måde at det må regnes som en bonus hvis andre finner glede, underholdning og ja - til og med visdom og klokskap i - det forfatteren foreløpig, uten et bedre ord for det - vil kalle et litterært makkverk.

Hvilke hendelse kan være av så store apokalyptiske dimensjoner og så altomfattende at han, nå etter så mange år og uskrevne ord, finner det i klokskapens og rettferdighetens navn å måtte ty til pennen eller tastaturet atter en gang? Jo, å møte storbyveggen.

Forfatteren er verken skadet eller øm etter dette møtet, for storbyveggen er tross alt ikke en fysisk vegg ala Lofotveggen eller andre vegger som gjør sterke og i visse tilfeller, varige inntrykk. Forfatterens kollisjon var mer av en kulturell art, altså det vi fagfolk kaller en Kulturkollisjon. Denne type kollisjoner oppstår når to ulike kulturer krasjer, og kan forårsake helt andre skader enn blåmerker og brudd - men dertil like store skader. Forfatteren er ikke mer skadet enn han var før kollisjonen, selv om yngre kvartdeler av genpoolen mener forfatteren blir mer og mer skadet for hvert år som går.

Jo, som i mark I varianten av bloggen så er såklart setninger og setningsoppbygging noe som man finner på etterhvert og til tider vil bære et fantastisk preg.

Vel, for å kommet til et av mange hovedpoeng. Forfatteren gikk igjennom metropolen idag (men regner seg ikke som en polfarer av den grunn) og det slår han hvor hissig han blir av:

- alle menneskene

- de trange gatene

- de trange gatene med alle menneskene i

- rumenske tiggere som gjør gaten enda trangere

- reklameskilt

- reklameskilt som gjør gatene endra trangere

- trikk

- buss

- flyttede trikke- og busstraseer

- ombygging av trikketrasser

- ombygging av buss- og trikketraseer som gjør gatene trangere

- tilbud

- tilbudsskilt

- trafikk og støy

- stengte gater

Disse overfor nevnte forhold skaper: irritasjon, sinne og slitenhet i forfatterens smekre legeme. Forfatteren står igjen med følgende diagnose: urbanutbrenthet. Symptom kan være lysten til å stå på en åpen eng og se på fuglene og livets gang, med en termos og en bok i sekken (samt Livostin og Cetirizine). Eller å ha lysten til å ha en benk mellom vinterdekk, snøskufle og en utgått blå kontorstol. På benken skal det være plass til en Tivoli Audio, en ipod, et par fantasyserier i sin helhet og et par føtter(forfatterens egne). Da er forfatteren ytterst fornøyd.

Ferdig nå, både med innlegg og by